Arbetsviljans Gneis

 

Arbetsviljans Gneis


30.09.2012 - November 2017 



 

 

Her for noen tid siden bestemte vi, sammen med Anna, at det beste for Charlie var å gi han fred og la han vandre over regnbuebroen <3. Det var med stor sorg at vi kom frem til denne sørgelige beslutning, at det beste for Charlie var å gi han fred for sine demoner, sin engstelse og sine til tider voldsomme reaksjoner. 



 

Charlie var en utrolig herlig gutt som tok oss, og de han møte, med storm. Vi fikk han for nesten 3år siden da vi så han trengte et hjem, og vi trengte han <3. Charlie hadde flyttet en del ganger innen vi fikk han 2,5år gammel, og dette innebar han hadde en del ting som måtte jobbes med. 



 

Han var en gutt med store kontraster, hvor alt han gjorde var stort <3. Han jobbet intenst og med stor arbeidsvilje, han viste tydelig når han var happy, lykkelig og trygg - i sin måte å legge seg opp på oss med hele sin tyngde for å få kos og klødd på magen. Han viste sin utrolig glede over å ha jobbet godt ved å ta en «koseros» på jorda foran Odd og åle seg frem og tilbake, eller hoppe opp og «kysse» Odd etter endt rallybane. Hans raptusser i hagen, på turer, selv i stua (når jeg kom hjem) - ja vi var aldri i tvil når Charlie var glad og i balanse <3.

 


Men, han viste like tydelig når han var i ubalanse, redd, engstelig og utrygg - og hans tidlige erfaringer i livet gjorde at han kunne reagere voldsomt på forskjellige situasjoner. Vi og Anna var aldri i tvil at Charlie hadde opplevd en hel del stygge ting i sitt tidligere liv, denne kjærlige gutten som egentlig bare ville elskes, jobbes og nyte livet, kunne bl.a. bli redd hvis han ble vekket brått av oss eller Foxy og Honey. Han viste med tydelig kroppsspråk at han ventet på å bli slått/sparket.



 

Den siste tiden med Charlie hadde ting begynt å bli verre, ikke bedre, og hans reaksjoner tok til og var til tider voldsomme. Noe som påvirket alle her i huset, og det var med fortvilelse og enorm sorg at vi sammen med Anna ble enige om at hans skulle få slippe. Slippe å være redd, slippe å være utrygg, slippe å ty til voldsomme reaksjoner som han så bare ble lei seg for når frykten slapp han igjen.

 



I nesten 3 år var vi så heldige at Charlie beriket våre liv <3. Vi aksepterte fort at Charlie hadde en del lik i lasten, og vi var villige til å leve med den uro det gav i vårt liv. Han skulle ikke videre og vi skulle gi Charlie alt vi kunne av trygghet, kjærlighet, trening og utfordringer. Han har fikk leve et rikt og fritt liv med oss, men noen ganger så kan man ikke viske ut de dårlige erfaringer en valp/unghund har fått. I Charlies sitt tilfelle var summen av dårlige erfaringer for stor for han kunne leve et godt liv. 

Han er dypt savnet og vi elsket han så utrolig mye! Han har etterlatt et stort tomrom i vårt liv. noen ganger er det å være hundeeier helt forferdelig <3.